carolineiusaa

blogger på wordpress til blogg.no fikser problemene sine, aner ikke om det bare er jeg som ikke har tilgang på bloggen eller om dere kan se den og jeg bare ikke kan logge inn?? uansett whatever, fint med ny start uansett....:)
EKJdkjh snakkes www.carolineiusa.wordpress.com  trykk på linken, her eller bildet.
 

Føler det er på tide med en ny begynnelse, en begynnelse på slutten. Jeg har vært her i åtte måneder og som dere har forstått har det egentlig ikke vært noe serlig nedturer, noe som gjorde det veldig hardt når jeg plutselig gikk på en smell nå etter 6-7 måneder.. Jeg har slitt mye i det siste, jeg har mistet kontakt med mange av vennene mine pga hver eneste uke er bare skole, trening, middag, lekser sove og i helgene har jeg lekser og må trene og er bare kjempesliten. Alt som var nytt og spennende er hverdag for meg nå, og ikke misforstå, jeg er fortsatt takknemlig for å være her, men det finnes grenser for hvor lenge og hvor godt en jente på 17 kan takle å være borte fra familien sin, spesielt etter 8 måneder, når det går opp for en at når man kommer hjem blir man 18 "voksen"... 

Akkurat nå er jeg på probation, fordi jeg ikke er flink nok på skolen. Heldigvis er vertsforeldrene mine, trenerne og team matesene mine veldig forståelsesfulle og hjelpsomme, men det har bare vært for mye for meg i det siste. Hver eneste dag på skolen har jeg vært utslitt og på edgen til å begynne å gråte, så er det noen som tipper det over hver eneste dag, noen ganger flere ganger om dgaen og jeg finner megselv stående med hodet inn mot veggen innestengt på et toalett på jentedoen og bare slipper alle tårene ut. Det har ikke vært serlig enkelt de siste par ukene med andre ord. Jeg så megselv i speilet her om dagen og kjente megselv nesten ikke igjen, kinnene mine var røde og hovne, øynene mine kjempetrøtte og jeg så bare utslitt ut, noe jeg forsåvidt var også..

Det begynner å gå litt bedre nå, jeg må bare minne meg på nå og da at jeg er bare meg og kan ikke planlegge hele livet nå, og heller ikke redde hele verden og gjøre 100 ting på en gang..
Hva jeg skal gjøre for å prøve å gjøre det litt bedre vet jeg ikke, rådgiveren min sier må slutte med lacrosse, vertsmor og vertsfar sier jeg må få tutors, lærerne mine sier jeg må jobbe mer hjemme, trenerne mine sier jeg må jobbe mer etter trening og områderepresentanten min sier jeg skal bare dra hjem..

Men jeg skal ikke gi opp, no way.. Jeg savner hjemme helt grenseløst, men tiden som er igjen kommer til å gå fort, så det er bare å nyte det. Heldigvis er jeg ikke en av de utvekslingsstudentene som begynner å få panikk fordi de ikke har fått opplevd alt de ville og sett alt de skulle, nå som reisen kommer til en end. Men det kan slå tilbakepå en det og, at jeg føler jeg har sett ekstremt mye, opplevd mer enn jeg noen gang trodde jeg ville, møtt utrolige mennesker og bare gjort så utrolig mye gøy, så jeg føler egentlig at jeg er litt ferdig.. Jeg er fornøyd med oppholdet mitt og nå vil jeg bare hjem til mamma, hjem til norsk middag, hjem til familie, til klærne mine og skoene mine, til Oslo, til Norge.. Skal bli godt å komme hjem dere.♥
 

Skal forresten bare slenge inn en liten anbefaling av filmen "Cyberbully", en film absolutt alle burde se, burde nesten være obligatorisk å vise til alle tenåringer.. Den er absolutt verd det. Sykt gråtefilm!
 

Har dere noen ønsker? 
Er fortsatt i en liten nede-periode og har en tøff uke foran meg, hadde verdens såreste tap i går mot Tualatin. Det var dobbel overtid og vi tapte med ett poeng da det var ett sekund igjen, skal love dere at jeg gråt og ville slutte med sporten der og da.. Ugh. Uansett, får ikke tid til noe serlig hverdagsblogging til uken heller, men om det er noe spesifik dere vil jeg skal blogge om/ ta bilder av etc så kan dere jo komme med forslag så kan jeg heller lage et par "større" tema-innleg..:) Håper dere har en fin påske.

Kunne gjort alt i hele verden for å se igjen min la familia før om tre måneder:/ ♥ 

tar en liten pause fra bloggen. går gjennom en liten periode, har så sinnsykt mye skole, karakterene mine er langt i dass, har trening hver dag og jeg vil hjem:( blogges snart. klarer liksomikke blogge når alt jeg skriver er sykt shitty. blehhh. fler som er ferdig med skole?? ett år til........................................... lkdfjldfjdsljf

Kan ikke tro at jeg gjør dette, haha.. Men blir litt trist av at familien min aldri vil få se meg spille lacrosse, så jeg laget en liten video med klipp fra den første kampen min.:)

Det er egentlig veldig likt håndball bare større bane og med...sticks, haha.:) Såå HÅPER AT DERE MAMMA OG PAPPA TAR DERE TI MIN OG SE PÅ DENNE.......(!!!!!!!!!).....

PS. husk at det er den første kampen min da, haha...
 

Oh Lord..

Jeg er visst veldig tankefull om dagen, noe som sikkert må være kjempeirriterende for dere som leser bloggen min som utvekslings-caroline og ikke ubesluttsome-vanlige-caroline. Men dere får bare hoppe over disse innleggene..:)

Jeg tror at grunnen til at jeg er så tankefull er at det begynner å gå opp for meg at jeg faktisk snart må velge yrkesretning? Etter ungdomsskolen får vi valget om å gå f.eks helse eller media, eller kjøre safe med studiespess for å ikke lukke noen dører. For meg så var det egentlig ikke at jeg føler jeg skal ta en utdanning som virkelig krever studiekompetanse men at jeg ikke klarte å lukke noen dører, jeg bare utsatte valget rett og slett.

Og det er det som er, er at når vi har vokst opp med at "vi kan bli hva enn vi vil" så er det søren meg vanskelig å velge... Vil liksom ikke lukke noen dører, men begynner vel å gå opp for meg at jeg må velge å studere noe,  at jeg ikke kan bli alt i hele verden, ikke på en gang hvertfall..;)

Også er det dette med reising da, det er ikke nødvendigvis alle stedene jeg vil dra, men hvem jeg er på de forskjellige stedene, om det ikke høres helt på jordet ut?
Jeg mener, det er så mye jeg vil oppleve, det er så mange jeg vil være. Hva gjør man når man ikke bare ikke klarer å velge bort noe, men faktisk føler at det er flere ting som er ditt "kall"?

Jeg føler at de gode egenskapene jeg har, ikke nødvendigvis er mange, men er veldig sterke, og veldig forskjellige. Jeg føler jeg er veldig flink til å forstå andres situasjoner, få mennesker til å føle seg trygge på å åpne seg, jeg elsker å lytte og komme med råd. Og så er jeg flink til å være spontan, litt sånn journalisten i meg, søker spenning og "trobbel". Også er jeg kjempeflink til å planlegge, organisere og være en typ gruppeleder, elsker å holde presentasjoner, så hadde vært fint å jobbe i PR eller Markedsføring, med et typ team? Men så er jeg kreativ, og elsker å drive med internettdesign, lage filmer og  dekorere. Men så føler jeg at behovet mitt for at alt bestandig skal være rettferdig osv at jeg kunne blitt en god advokat. Så er det det igjen da, om jeg føler det er noe jeg vil mere, men som f.eks er dårligere betalt føler jeg at jeg "kaster bort" forutsetningene eller hva det er kalt, jeg hadde for at jeg kunne få en bedre utdanning og en av jobbene som er considered en av de beste, stabile og best betalt.. Det å måtte være best i alt altså..

Bottom line is, jeg aner ikke hvilke egenskaper jeg burde gå etter og føler jeg kaster bort noe jeg er flink på når jeg går inn for bare én av de, på en måte? åhh, irriterende altså.

Vil liksom sitte på en liten øy i et slitent typ Mamma Mia hotell, bli kjent med personalet og lokalbutikkene. Sitte på hotelrommet som har en sånn gammel sjarm over seg og skrive bøker og fotografere. Hente inspirasjon fra familiekulturen og solnedgangene. Men så vil jeg kle meg i dress skjorte hver dag, gå på kontormøter og legge frem planer og organisere, også vil jeg jobbe som reiseleder og leve for fridagene jeg kan bruke på å surfe og utforskje... også vil jeg jobbe på en skole, være den som ser elevene, de som virkelig trenger det og trene en sport.  OSV... Skulle ønske jeg kunne leve til hele uendeligheten, altfor lite tid..

  

Hallooo!

Først og fremst, så gøy at dere er interresserte i utvekslingsmøte, kommer garantert til å planlegge det, så kommer tilbake til det litt nærmere!:)

Så, hadde en liten tankeoppvekker i dag, har visst mange av de for tiden.. Fordi jeg har planlagt å jobbe deltid VG3 og så jobbe hele sommeren som fulltid frem til slutten av desember/ starten av januar for så å legge ut på en reise i noen måneder før jeg kommer tilbake til realiteten til høsten, universitet og leilighet og alt det der. Men... så gikk det opp for meg at når jeg begynner å reise så er det jo kaldt overalt, bortsett fra steder jeg egentlig ikke har så lyst å reise? Og USA da, men skal reise innenfor USA i Mai/Juni månedene og for å gjøre det billigst så kan jeg jo ikke reise dit først og så et annet sted og så tilbake akkurat.
Åhh, det er utrolig mye planlegging som skal til rundt dette, og utrolig mye penger som må spares, men det kommer garantert til å være verd det!

Men, jeg trenger inspirasjon og tips, er det noen her som har reist mye? Et sted som bare MÅ sees? Et sted du alltid har hatt lyst å reise? Tips til reise-blogger etc? Bring it on:) 

Grunnen er at jeg har begynt å skrive ned en liste på hva jeg vil gjøre/stedene jeg vil reise, ikke for å bare begynne å planlegge reiseruter etc men for å få et budsjett og mål til hvor mye jeg må tjene inn for å få gjort mest mulig! Det hele er jo et stort puslespill...:)

Okey så jeg har tenkt litt på noe! Jeg vet at nærmere 100-150 av leserne mine er kommende utvekslingsstudenter og jeg vet at dere har masse spørsmål som jeg er kjempedårlig på å svare på, så jeg har tenkt på en liten idé.

Altså, jeg kommer jo hjem i slutten av juni, og jeg tenkte at  hvis noen av dere som skal på utveksling 12/13 bor rundt Oslo og har lyst, så vil jeg arrangere et typ "møte" med noen av dere. Sånn at vi arrangerer en kveld hvor vi finner et sted vi vil gå ut og spise og dere kan få svar på alt dere lurer på om utveksling, og bare få ut alt som gjør dere nervøs, og møte andre som reiser også?  Og forhåpentligvis dempe nervene litt:)

Det er bare en tanke,  så hvis noen syns dette høres ut som en idé så får dere si fra, så skal jeg planlegge det litt nærmere. Jeg hadde hvertfall syntes det var kjempehyggelig å møte noen av dere og svare dere så best jeg kan:) Er mye enklere face to face, haha!




 

Føler jeg kommer meg sykt mye random blogging for tiden, men har så sykt mye surr i hodet mitt for tiden, så bruker bare bloggen til en typ notatbok til å få ut alt. Hope it's okayyy. 

Så, fikk en liten åpenbaring nettopp.  Altså i det siste har jeg egentlig bare gledet meg til å dra hjem, jeg har det jo bra men ting er blitt så vanlig nå på en måte, og februar/mars er alltid så sykt vanskelig når det kommer til skole og det å holde ut... Men hallo, jeg reiser hjem om under 3 måneder, det høres kanskje lenge ut men tiden går myye fortere enn vi tror. Det er ca bare to  og en halv månede igjen til skolen slutter, og jeg har Graduation.  Får forresten Graduation tingene mine neste uke, whassuuuupp!?! Og bare sånn en og en halv måned til Prom!? What the hell happened.
Så, jeg har bestemt meg for at jeg bare må prøve å få gjort mest mulig den siste tiden... For jeg vil ikke dra hjem med noen regrets og føler jeg kastet litt bort mars, alt føltes egentlig litt dritt denne måneden. Nå har jeg en uke med Spring Break, eller break og break, har lax trening hveeeer morgen(...........) men på mandag har vi Team Brunch etter trening så det blir gøyyy:)  

Om været blir litt bedre etter Spring Break så har jeg fått en veninnde til å ta noen bilder på Lacrossekampene mine, så vi får noen bilder osvvvv:)

Her er et bilde jeg fant på Lax siden fra turneringen vi hadde forige helg:)
 
Nåå skal jeg sove, sorry for lol blogging 

I dag var nydelig, hele helgen har vært egentlig. Torsdag kveld og fredag kveld tilbrakte jeg med Ryan, torsdag så løp vi bare rundt i huset, låste hverandre ute, hadde lekeslosskamper og sånne ting. haha fin kveld...:) Og i går satt vi i sengen og pratet i flere timer, og herregud haha hvordan han forsatt er med meg selvom jeg er superovertrøtt... Tegnet over hele armen hans med Sharpie og på leggen hans ting som "Hairy Potter" haha jaja kan vaffal være meg selv med han...  Og så begynte vi å snakke om at jeg snart reiser hjem, noe vi egentlig prøver å aldri tenke på, men åh, vi vet liksom ikke hvordan vi skal takle det, blir nok det vanskeligste jeg noen gang har gjort. Og det er liksom sånn, vi vet at vi kommer til å se hverandre igjen osv, men det er liksom den følelsen av at når jeg reiser fra han så reiser jeg fra "oss", jeg vil ikke ha mulighet til å snakke med han hver eneste dag og jeg kommer til å savne de små tingene så sykt.. 
Så da var vi veldig sentimentale, men det er så fint å vite at jeg kan snakke med han om alt i hele verden, at han fortsatt holder hånden min selvom jeg gråter og ser ut som God knows what og bare gir meg de beste klemmene og forteller meg at alt vil bli bra.. 


I dag så var det utrolig fint vær, det var liksom for varmt å gå med shorts og kjole og olajakke.. Så jeg gikk og tok noen bilder, siden jeg har hatt så lite inspirasjon i det siste så har Ryan pushet meg til å komme meg ut og ta bilder igjen, han er så flink til å motivere meg og passer på at jeg har det bra og gjør de tingene jeg liker.:)

Og det er så fint nå, det luktet varm asfalt, trærne er nyblomstret og alt minner meg sånn om da jeg først kom hit, hvor lykkelig og spent jeg var og at det snart går mot en slutt.. Får meg til å tenke på alt jeg har opplevd, ahh, livet er fint dere.:)

Så etterpå gikk jeg til parken for å lese og skrive litt, så, veldig fin dag..:)

Fikk denne kommentaren som respons på det forige innlegget mitt, åhh, dette er grunnen til at jeg blogger, dere! Må være den klokeste og mest reflekterte kommentaren jeg har fått.


 THANKYOU.♥

Have you guys ever just wondered, like if it's true, what people say about following your dreams and that we can become anything we want? Have you ever found yourself wondering if your dreams are too big for little you?
It's not a secret I'm a dreamer,  and one of the rules I live by is to do what I want, what I desire and what makes me happy. But suddenly it got to me that what if I can't do it, what if I wish too much to be happy? What if I'll never decide and never really achieve, anything? And, what if all that about those "Follow your dreams"-quotes are just BS crap to keep people hanging on?...

I feel like what my friends want is the safe things in life, a stabile job, getting married and settle down either in Oslo, Bærum or one of their childhood favourite places. And sometimes I feel blessed for wanting more than that, but it sure scares me too. There comes a point where your dreams meet your reality and you just don't know anymore, if you should go for something safe, or go for it all, you know?

I think that society makes it harder, because there are those few amazing jobs out there that is just like idk, so much fun you wouldn't even feel like you're working.  But then society tells us to go into a university, get a degree and become something you like and earn money to pay for house and yourself. Well, I don't want to just get by, I don't want to work just because I need to, or have a job I like. I want to work because I chose something I love. I want to find a job that I love, but I feel I need to go outside the box to do that, which I don't know will be the best decision ever or causing me to having to start over again because it didn't work..
And then I think, that there is a reason for why people don't go after those jobs, because it's intimidating and very few people get them, but then again, why can't I be one of those few? 

I guess that most people don't go after what they want, sometimes because they are ok settling with less, less is what they want, or sometimes because they're smart, but most of the time, I think,  because they're scared. And sometimes I think that you don't have to be the smartest person to get the furthest...:) I believe dumb decisons can lead you to exactly where you're supposed to be.

Bottom line is, I'm kinda splitted right now, if I wanna go for what society expects me to, and I know I would be ok with that, but it's a part of me who wants to go for something bigger, somthing that I wouldn't be ok with, but that I would love.. Oh well, time will show.:)

I just sometimes wish there were more people I knew that felt this way too, so I didn't have to feel so bad about not just wanting what everyone else wants. Someone I could share dreams and goals with, that I don't have to see the doubt in their eyes being all like "I'm happy for you, you can do it, but truth is I think it's a stupid decision and that you're aiming too far". That's like, I have amazing friends, but when it comes to my dreams I feel completely alone..

Alle sammen må gå og se denne når den kommer på kino, lacrosse film! Så stoooked:) 

Noen ganger så vil jeg bare hjem, hjem til mamma, hjem til middag jeg spiser meg mett på, kan ikke huske sist jeg faktisk var mett (eller jo det var vel i Texas), hjem til familie som virkelig bryr seg. Jeg kan love dere at det er vanskelig i blant for uansett hvor mye vertsfamilien din bryr seg så har du ikke den familie-kjærligheten.. De bryr seg, men litt fordi de må og ikke pga their unconditional love, om dere skjønner? Tror det er spesielt vanskelig fordi jeg har verdens beste mamma som setter lista veldig høyt for enhver vertsfamilie;)

I det siste så har jeg vært litt frustrert, har blitt glemt på trening, om de ikke kan eller vil hente meg noen steder lar de heller vær å svare på sms, de glemmer ting jeg har sakt en million ganger og jeg føler meg litt ekskludert i blant, så i går så sprakk det. Jeg er veldig straight forward med ting, prøver å gjøre det på en ordentlig måte, men i går så bare ja, var litt ferdig med alt..haha. Heldigvis har vi et veldig åpent forhold og jeg mener, i og med at de er så unge så er de veldig lett å prate med, men når vi har litt mer vennskalig forhold enn familieforhold og man bor sammen i 7 måneder i strekk så skulle det vel bare mangle med litt uenigheter?

Men, det jeg vil frem til er at, for å være ærlig så har jeg hatt tanker om at jeg bare er kjempesliten og vil hjem, skole er jo dritt uansett hvor i verden du er tror jeg..:p men så tenker jeg på dere hjemme i Norge (Please don't get offended) og alt jeg har opplevd dette skoleåret, mens for dem så har det vært bare nok et skoleår.. Kanskje noen jentekvelder, en tur til Spania, etc, jeg vet det skjer ting hjemme, men jeg tror det du opplever som utvekslingsstudent ikke engang kan sammenliknes.

Dere som skal være utvekslingsstudenter og er nervøse, don't be:) Ta alle utfordringer som de kommer, gjør en innsats for å få venner som liker å gjøre ting, innviter degselv, vær spontan og ta inn alle minner og muligheter som du får! Fordi truth is, dere har tatt et valg nå, og begynt en reise til et år dere vil huske for alltid, som venner vil bli misunnlig over og som du vil fortelle til barna dine. Du har tatt et steg som viser at du er en av de som tar sjanser, ikke bare drømmer men går etter drømmene dine, du har begynt en reise som varer i 10 måneder, fylt opp med spennende muligheter som bare ligger og venter på å bli plukket opp. Tiden renner ut fortere enn du tror, make it count.

Sist vil jeg bare gi dere et tips, ikke tell tid, tell ting som skjer. Om du går å tenker på at "jeg har vært her i to måneder og det føles lenge og det er hele 8 måneder igjen" så kan jeg love deg at du blir gal, haha:) Altså, det vil være ting som skjer gjennom hele året, if not, MAKE THINGS HAPPEN, finn ut når det er konserter i nærheten, football games, college basketball, school dances etc, planlegg, snakk med vertfamilien, og se frem til de datoene, fokuser på hva som skjer, når det skjer. Det er liksom sånn okey det er 4 måneder til jeg skal hjem, men så tenker jeg, om 3 uker er det konsert, etter det så er det noe annet som skjer, så er det prom, så er det Graduation etc. 

En ting er også at ja, dere har tatt et stort steg bare å dra på utveksling, men det er opp til DEG å gjøre det minneverdig!!

Research hva som skjer, hvilke muligheter du har hvor du skal tilbringe utvekslingsåret ditt, snakk med vertsforeldrene om de kjenner noen i nabolaget som du kan begynne å bli litt kjent med allerede osv. Jeg foreksempel, i begynnelsen av utvekslingsåret var det The Script, Taylor Swift og Katyr Perry konsert her (!!) men jeg var for sjenert til å spørre om å dra siden det var i ukedagene og jeg ikke kjente noen, men nå vet jeg at de ville sakt ja, og det har ikke vært NOEN konserter jeg har hatt lyst å gå på etter det, så gikk glipp av noe som ville vært et kjempeminne bare fordi jeg ikke hadde guts nok til å spørre, seriøst, bare go for it! You'll only regret the chances you didn't take.:) 
 
Think about what you would do if you knew you wouldn't fail at it. Now do it.