I can't tell you what it really is, I can only tell you what it feels like.

Han lå ved siden av henne. Lyset fra TVen var det eneste som holdt mørket fra å omringe dem. Tven og stjernene. Og ansiktet hennes. Det var liksom ikke noe fysisk som la lys på henne, det var fjeset hennes som lyste opp hans mørke. Og hun som trodde det var hun som skapte mørke rundt seg.
Han beundret henne, hvordan noe så vakkert kunne være så trist, og så ensomt. Hvordan hun ikke kune vite at hun var månen på stjernehimmelen.

De lå mot hverandre, og blikkene deres møttes så naturlig, som om alt i universet ville de skulle ligge der akkurat da, akkurat den natten, mens stormen herjet utenfor. Uværet både ute, og inni henne kunne rive og slite så mye det ville, for hun hadde funnet fred, hun hadde funnet han. Og for første gang var ikke vinden som en iskald knyttenve mot fjeset hennes. For første gang var vinden varm og strøk henne forsiktig og betryggende over blåmerkene. Leget henne.
 Og de skulle se på hverandre, se på hverandre sånn man gjør rett før et kyss. Paradis.

Det var som at alle de skitne, vonde og skremmende veiene de hadde vandret alene,var universet som hadde dyttet dem i retningen som måtte til for at to mennesker som var ment for hverandre skulle skumpe borti hverandre. Universet som lagde stier gjennom mørke skoger og lange netter, etter skjebnens vilje.

Når de lå der gjorde det ingenting. For første gang var alt som var fortid, fortid. Og nåtid ble til fremtid, en fremtid sammen. Og plutselig var ikke fremtid skremmende lenger. De var to små biter i en stor verden. De var rustne i en alder av 16, de var skrapt opp, og de var såret. Men sammen leget de hverandre, de var ment til å knuse, sånn at bitene deres en dag ville passe sammen, og danne noe enda vakrere enn hva de var da de var hele, hver for seg.
Det var da hun skjønte hva kjærlighet var. Da han sa hun hadde vakre øyne, et kompliment som aldri hadde betydd noen ting, men som nå betydde hele verden. For han så henne, ikke på henne, men verdeden i øynene hennes. Hun visste at han så tårene de hadde grått, knyttnevene de hadde tatt, redselen de hadde sett.

For da strøk han hånden over de røde kinnene hennes hvor tårene hadde seilt, han kysset de tunge øyelokkene og han tente et lys av håp i dem.

Fordi nå, nå skulle hun, for første gang siden hun ble født, se livet.
Your animation 


{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
RSS 2.0
hits